Det var ettermiddag og det begynte å bli mørkt ute,
hjertet banket og tårene presset på.....eg likte ikkje mørket, ikkje i det hele tatt.....det betydde at det gikk mot kveld noe som igjen tilsa at det neppe kom besøk.....
i dag heller....panikken prøvde å ta meg, hver kveld, eg var trist og lei, det skulle vel ikkje være slik? Eg var så klart lykkelig over å endelig ha fått en baby, en datter, vårt svangerskap nr 7 endte i en baby- ENDELIG!
Likevel kjente eg reddselen komme snikene i takt med mørket....det var vinter.....mye var liksom bare trist.....
Ingen kom på besøk i "stelletiden" til en småbarnfamilie, etter det var det "for sent"....foreldrene ville nok mest sannsynlig ha litt egen tid.....eg hungret etter besøk......eneste tiden som var enkel var morningen, ja for da hadde eg jo en lang
og LYS dag foran meg...
men kveldene kommer fort om vinteren...
Den vinteren der ble ganske lang....
Nå 20 år etter har eg ofte tenkt på tiden da Amira ble født,
i 1995. Da hun ble født var me lykkelige, eg måtte være
10 dager på sykehuset grunnet hastekeisersnitt og eg nøt dagene, Ali kom hver dag og me virkelig koset oss,
men reddselen startet allerede første kvelden hjemme.
Når det ble for sent til å forvente besøk tok eg ofte til tårene
i fortvilelse, eg var rett og slett redd!
Vanskelig å beskrive, men eg har vel konkludert med at det var en form for fødselsdepresjon? Ali stakkars gjorde så godt han kunne, selv om han slettes ikkje var vant med babyer taklet han det hele veldig bra! Eg slet med å amme og mente at Amira slettes ikkje fikk nok, noe eg tok opp med helsestasjonen som unnskyldte det med at det
var alle nybakte mødre redd for!
Men Amira hylte mye, ikkje gråt, men hylte, joda det var nok et kolikkbarn me hadde fått skrev de i papirene sine.
Det ble ganske gale til slutt og eg troppet opp på helsestasjon i forkant av et stell, veide Amira, ammet henne og veide henne igjen. Husker det så godt, eg ammet
i 40 minutter og Amira la på seg 7 gram!
Var det rart hun var sulten og hylte??
Ja, men det kunne være tilfeldig mente helsesøster og så "nedlatende" og oppgitt på meg da eg eg nevnte erstattning, prøv å suppler med sukkervann ei uke
og kom tilbake fikk eg beskjed om....
Me kjørte rett på butikken, kjøpte NAN og flasker!
Etter dette la Amira godt på seg og sluttet å hyle!
Til samme Helsesøster tok eg opp reddselen min,
men hun så ikkje noe videre problem med det,
mange reagerte slik om vinteren....???
Kan ikkje huske at eg leste noe sted eller hørte fra noen ang fødseldepresjoner så det var vel noe som ikkje ble snakket om, eg snakket heller ikkje om det, selv om eg gråt nesten hver ettermiddag og kveld....Syns i grunnen det er vondt
å tenke på nå for den tiden kunne vært mye bedre hvis det hadde blitt pratet om...
Depresjoner og Angst som eg sikkert strevde med det første halvåret med ny baby er heldigvis ikkje et tabu lenger
og helsepersonell er veldig observante til dette...
Takk og Pris for gode fremskritt og det er ei heller en skam!
Takk for at Du leste :)
Go`klem fra en Lykkelig 2 barns mamma :)