...og det eneste du ønsker er bare å springe, springe til du kjenner blodsmaken på tunga... Inderst inne vet du at du bare må la det stå til, men minner bringer frem en redsel du slettes ikkje har kontroll på, frykten for at gamle smerter skal rives opp igjen som et åpent sår...minner som for lengst var lukket bak lås og slå.....de presses ufrivillig mot overflaten......Angsten river deg opp innvendig, du vil så gjerne fortelle, men ordene vil bare ikkje ut,
de kan ikkje komme ut......det blir for tøft og åpent....
...frykten for hva det vil avdekke er skremmende....umennesklig.....
Det er så nært og konsekvensene for ikkje å gjennomføre kan bli fatale, men det er likevel så vanskelig.....Man vil ikkje såre noen, man vil skåne sine kjære for sannheten selv om det hadde vært befriende for dem å vite, ja for å kunne forstå hvorfor denne vanvittige fortvilelsen....
At andre skal bli såret er vanskelig, hva om man ikkje blir trodd? Hva da? Hva om man blir spyttet på og kalt en løgner? Det er så uvirkelig og sannheten så vanskelig.....det er lenge siden, men ting blir aldri glemt....til tider kommer det som en prosjektil gjennom mørket og skjærer deg
i hjertet.....et hjerte som aldri sluttet å blø...
Kanskje èn dag vil såret gro...?
Tusen Takk for at DU leste ....<3
Go`klem fra ei meget betenkt Vibbedille <3
